Here's the current version of the story treatment for our film. The way the story was made we sat down in the schools basement and shared story ideas with each other trying to figure out what we wanted the film to be all about. We knew we wanted some humorous parts and maybe a little bit of action going on. After some time discussing and voting, we evetually ended up with one of Ole Petter's ideas; A business guy having a hard time getting on the subway to work.
The treatment is in norwegian and is written by Ole Petter.
The treatment is in norwegian and is written by Ole Petter.
T-bane helvete (Production title)
DAVE, 30, er på vei til T-banen. Når han begynner å nærme seg ser han at neste tog kommer om kort tid, så han setter opp farten. Han finner fort ut at han har dårligere tid enn først antatt, så han spurter mot toget. Akkurat i det han kommer ned på perrongen, smeller dørene igjen foran han. Han står der oppgitt, og ser på at toget kjører av gårde uten ham.
Mer eller mindre irritert står Dave og venter utålmodig på neste tog. Det står mange andre på perrongen nå. Da neste tog endelig kommer, rekker Dave bare så vidt å ta et skritt før alle vognene er fylt opp til randen av mennesker. Dave dytter og presser, men blir bare møtt med sure blikk og knuffing tilbake. Plutselig lukkes dørene, og hånden hans blir klemt mellom dem. Han skriker av smerte og drar seg ut igjen. Dave må innse at det ikke nytter å komme seg inn i dette toget heller. Toget kjører videre, mens en forbannet Dave står igjen på perrongen med en vond hånd.
Mens han venter på det neste toget er han så å si alene på perrongen, til Daves lettelse. Men da toget ruller inn mot stasjonen legger han merke til at dette toget også er ganske fullstappet. Fast bestemt på å klare det denne gangen, peiler han seg inn på en dør og følger den til vognen stopper. Han trykker på åpne-knappen i ett sett, men i det den åpner seg, rekker Dave så vidt å innse hvilken tabbe det var å stå der. Folket fosser ut, og han blir helt overkjørt. Toget ruller videre, mens Dave ligger nedtrampet og mørbanket på gulvet. Brillene er sprukket, pennen i brystlommen er lekk og papirer fra kofferten ligger løst omkring. Han stabler seg på bena igjen og kjenner raseriet tyte ut av ørene på ham og gnir seg hissig i hodet i undertrykket frustrasjon. Noe tid senere er Dave ferdig med å plukke opp og sortere papirene i kofferten, og ringer jobben. Mens han venter på svar høres lyden av et tog fra tunnelen. Dave lener seg ut av perrongen kikker utålmodig inn i den mørke tunnelen. Han skimter noe i åpningen og gjør seg klar til å løpe mot nærmeste togdør, ved å vri og knekke på nakke og skuldre. I det han står glassklart til å løpe på, stopper han helt opp i ren forbauselse når han ser at det ikke er et tog, men en DRESIN! To GRUVEARBEIDERE jobber iherdig for å holde farten oppe med hvert sitt håndtak. Mens de ruller forbi titter de på ham med undrende blikk. De triller sakte, men sikkert videre inn i neste tunnel. Dave står bare og måper, med store følgende øyne. Plutselig skvetter han i det han hører gjentatte svar i andre enden av telefonsamtalen, som fører til at han glipper mobilen i gulvet slik at den kortslutter. Dave sender håndflaten i pannen med et hardt klask. Mens han oppgitt plukker opp mobil-delene hører han neste tog komme. Ingen tid å miste! Han rasker fort sammen delene og kaster de i kofferten. Denne gangen skal han ikke feile. Han spytter i hendene og drar håret bak i en sleik før han stiller seg opp inntil veggen, klar til å løpe så fort han kan inn i det kommende toget når dørene åpner seg. Toget kommer rullende inn på perrongen. Men til Daves forbauselse er vognen faktisk omtrent tom. Det er heller ingen på perrongen. Han kan omtrent ikke tro det, og går først forsiktig, før han omtrent løper inn i vognen. Dørene lukker seg bak ham.
Dave kaster hendende i været og småjubler for seg selv, mens de få andre i vognen kikker rart på ham. Han setter seg ned og slipper ut et lettet sukk med et smil. Han kikker ut på perrongen, medtatt, men fornøyd. Men hans fornøyde uttrykk snus raskt til et av ren forferdelse. Kofferten står ute på perrongen! Dave spretter ut av setet og lener seg tett inntil vinduet. Toget begynner å kjøre. Med blikket festet på kofferten løper Dave gjennom vognen og banker på alle vinduer og dører i ren fortvilelse, men til ingen nytte. Han når det siste vinduet i enden av vognen står klint inntil vinduet, mens han forsvinner vrælende inn i den mørke tunnelen.
DAVE, 30, er på vei til T-banen. Når han begynner å nærme seg ser han at neste tog kommer om kort tid, så han setter opp farten. Han finner fort ut at han har dårligere tid enn først antatt, så han spurter mot toget. Akkurat i det han kommer ned på perrongen, smeller dørene igjen foran han. Han står der oppgitt, og ser på at toget kjører av gårde uten ham.
Mer eller mindre irritert står Dave og venter utålmodig på neste tog. Det står mange andre på perrongen nå. Da neste tog endelig kommer, rekker Dave bare så vidt å ta et skritt før alle vognene er fylt opp til randen av mennesker. Dave dytter og presser, men blir bare møtt med sure blikk og knuffing tilbake. Plutselig lukkes dørene, og hånden hans blir klemt mellom dem. Han skriker av smerte og drar seg ut igjen. Dave må innse at det ikke nytter å komme seg inn i dette toget heller. Toget kjører videre, mens en forbannet Dave står igjen på perrongen med en vond hånd.
Mens han venter på det neste toget er han så å si alene på perrongen, til Daves lettelse. Men da toget ruller inn mot stasjonen legger han merke til at dette toget også er ganske fullstappet. Fast bestemt på å klare det denne gangen, peiler han seg inn på en dør og følger den til vognen stopper. Han trykker på åpne-knappen i ett sett, men i det den åpner seg, rekker Dave så vidt å innse hvilken tabbe det var å stå der. Folket fosser ut, og han blir helt overkjørt. Toget ruller videre, mens Dave ligger nedtrampet og mørbanket på gulvet. Brillene er sprukket, pennen i brystlommen er lekk og papirer fra kofferten ligger løst omkring. Han stabler seg på bena igjen og kjenner raseriet tyte ut av ørene på ham og gnir seg hissig i hodet i undertrykket frustrasjon. Noe tid senere er Dave ferdig med å plukke opp og sortere papirene i kofferten, og ringer jobben. Mens han venter på svar høres lyden av et tog fra tunnelen. Dave lener seg ut av perrongen kikker utålmodig inn i den mørke tunnelen. Han skimter noe i åpningen og gjør seg klar til å løpe mot nærmeste togdør, ved å vri og knekke på nakke og skuldre. I det han står glassklart til å løpe på, stopper han helt opp i ren forbauselse når han ser at det ikke er et tog, men en DRESIN! To GRUVEARBEIDERE jobber iherdig for å holde farten oppe med hvert sitt håndtak. Mens de ruller forbi titter de på ham med undrende blikk. De triller sakte, men sikkert videre inn i neste tunnel. Dave står bare og måper, med store følgende øyne. Plutselig skvetter han i det han hører gjentatte svar i andre enden av telefonsamtalen, som fører til at han glipper mobilen i gulvet slik at den kortslutter. Dave sender håndflaten i pannen med et hardt klask. Mens han oppgitt plukker opp mobil-delene hører han neste tog komme. Ingen tid å miste! Han rasker fort sammen delene og kaster de i kofferten. Denne gangen skal han ikke feile. Han spytter i hendene og drar håret bak i en sleik før han stiller seg opp inntil veggen, klar til å løpe så fort han kan inn i det kommende toget når dørene åpner seg. Toget kommer rullende inn på perrongen. Men til Daves forbauselse er vognen faktisk omtrent tom. Det er heller ingen på perrongen. Han kan omtrent ikke tro det, og går først forsiktig, før han omtrent løper inn i vognen. Dørene lukker seg bak ham.
Dave kaster hendende i været og småjubler for seg selv, mens de få andre i vognen kikker rart på ham. Han setter seg ned og slipper ut et lettet sukk med et smil. Han kikker ut på perrongen, medtatt, men fornøyd. Men hans fornøyde uttrykk snus raskt til et av ren forferdelse. Kofferten står ute på perrongen! Dave spretter ut av setet og lener seg tett inntil vinduet. Toget begynner å kjøre. Med blikket festet på kofferten løper Dave gjennom vognen og banker på alle vinduer og dører i ren fortvilelse, men til ingen nytte. Han når det siste vinduet i enden av vognen står klint inntil vinduet, mens han forsvinner vrælende inn i den mørke tunnelen.